Avlsanbefalinger

Det er en god del mittelspitz som blir øyenlyst i dag, men raseutvalget ønsker å øke kunnskapen om viktigheten av å øyenlyse avlsdyr og valper, for å forhindre at arvelige øyensykdommer blir et problem på rasen.

Som et minimum er det ønskelig at alle mittelspitzer øyenlyses før de går i avl. Hunder skal i hovedregel være minst et år gamle ved den første øyelysningen. Alle anbefales og øyelyses ved en alder på 1, 4 og 7 år, da en del er utviklingssykdommer og kan komme senere i livet, som for eksempel PRA.

De fleste oppdrettere av mittelspitz i Norge kontrollerer kneleddene på sine avlsdyr i dag. Vi har en lav andel hunder med patella luksasjon. Det er viktig at oppdretterene fortsetter det gode arbeidet her. Nedenfor kan du finne mer informasjon om patella luksasjon.

( Kilde : Lars Lønaas : Hund , avl og helse . Maria Davidson : Artikkel i Papillon – posten 1/91 ) 

Patella, dvs. kneskålen, skal normalt ligge i patellafuren rett foran på bakbeinet,
på høyde med kneleddet. Kneskålen skal ikke kunne skyves ut av patellafuren.

Med patellaluksasjon menes den tilstand da patella ikke lenger ligger stabilt på plass.
Den glipper mer eller mindre lett ut av stilling, den lukserer. Dette kan skje på innsiden av kneleddet – medialt, eller på utsiden – lateralt.
Patella luksasjon brukes også om den tilstanden der patella ligger på normal plass,  men lett kan forskyves til siden.

Det vanligste er at kneskålen lukserer medialt hos små raser og lateralt hos store raser,
men det finnes selvsagt unntak fra denne regelen. Patellaluksasjon er et resultat av feil utvikling av hele bakbeinet,
og en vil derfor vanligvis kunne oppdage lidelsen i ung alder. Patellaluksasjon deles inn i 3 grader,
alt etter hvor store anatomiske avvik som foreligger. Symptomene vil variere fra liten eller ingen halthet,
til det at hunden ikke er i stand til å bruke bakbeina på en skikkelig måte.
Jo høyere grad, jo tydeligere symptomer og jo vanskeligere å behandle.

Medial patella luksasjon 

Denne formen for patella luksasjon er den vanligste hos miniatyrhunder. En kan klassifisere medial luksasjon i tre grader:

• Grad 1 : Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrekt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Mange av hundene som har grad 1, forblir symptomfrie. Det er her små avvik fra normal utvikling av bakbeinet.
• Grad 2 : Patella ligger vanligvis normalt , men lukseres lett og glipper ikke tilbake på plass . Den forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at leddet strekkes.
• Grad 3 : Patella er permanent luksert.

Hva er HD? 

Hofteleddsdysplasi (HD) er en utviklingsfeil i hofteleddene som kan angå ett eller begge hofteledd. Defekten består i at hofteskålen og lårhodet ikke passer til hverandre. Det dannes sekundærforandringer rundt leddet i form av forkalkninger.
Det kan også oppstå unormal slitasje inne i hofteleddet, som igjen kan gi unormale trykkbelastninger på deler av leddet. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev i kroppens forsøk på å reparere de skadene som har oppstått. Det finnes ulike grader av denne defekten – og hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.

Hva forårsaker HD?
Utviklingen av HD hos en hund skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Arvbarheten ligger på ca. 20% slik at også andre faktorer har stor betydning for utvikling av defekten. Aktivitet, vekst-rate og ernæring spiller en rolle og fedme kan forverre problemet. Man antar imidlertid at en hund ikke utvikler HD med mindre det foreligger en arvelig disposisjon, men en hund trenger ikke utvikle HD til tross for at den kan være arvelig disponert.

Hva er symptomene på sykdommen?
HD utvikles mens hunden vokser. En hund som har utviklet HD, kan få problemer av varierende grad, men slett ikke alltid. Hvorvidt den vil få kliniske symptomer, er i første rekke avhengig av graden av HD, men også i vesentlig grad av hele hundens konstruksjon og funksjon, dvs hvorvidt hunden er sunt bygget og kan bevege seg riktig og effektivt.

En hund med svak grad av HD vil som regel ikke vise noen symptomer i det hele tatt, og vil kunne leve et helt normalt liv. Dersom hunden har middels grad HD, er det større risiko for at den kan utvikle symptomer. Dersom hunden har middels grad HD, er det større risiko for at den kan utvikle symptomer. Tidspunktet for når disse symptomene inntrer kan variere mye, men hos enkelte viser ikke sykdommen seg før etter noen måneder eller år.

Hos valper kan man observere en svaiende gange eller sitte ned ofte når hunden er i aktivitet på grunn av ubehag. HD rammer som regel begge hofteleddene samtidig så halthet vises som regel i begge bakbeina. Senere i livet vil forkalkningen forårsaket av HD fører til smerte, stivhet og halthet.

Noen hunder med middels grad HD kan begynne å vise en tendens til stivhet i hofteleddene ved 4-5 års alderen uten at det ser ut som om tilstanden er spesielt smertefull for hunden. Andre kan vise symptomer tidligere, mens atter andre ikke vil vise symptomer i det hele tatt.
Dersom hunden holdes i god kondisjon samtidig som man tilpasser hundens prestasjoner til det den selv ønsker å prestere, vil en hund med middels HD i de fleste tilfeller oppnå like høy levealder som en HD-fri hund, og tilværelsen vil ikke være smertefull.

Overdreven mosjon, som lange turer i dyp snø, bruk som trekkhund i tungt arbeid osv, er imidlertid ikke å anbefale. Jevn mosjon er viktig. Man må imidlertid være klar over at det finnes hunder med middels grad HD som har tydelige kliniske symptomer på defekten.
Dersom hunden har sterk grad av HD, er risikoen større for at den får problemer med hoftene. For noen hunder er dette direkte invalidiserende, og i enkelte tilfeller kan avlivning være beste utvei. Men man skal være klar over at mange hunder greier seg utmerket selv om de har sterk grad HD, og kan fungere normalt og være svært aktive langt opp i høy alder uten å vise tegn på smerte.

Det er altså ikke nødvendigvis sammenheng mellom den diagnosen som stilles ved hjelp av et røntgenbilde og hvordan hundens kliniske tilstand er! Det er viktig at man ikke begynner å behandle hunden sin som om den skulle være invalid, kun på grunnlag av røntgenbildene.

Hvordan blir HD diagnosert?
En klinisk undersøkelse av en veterinær er første steget til en diagnose. Enkelte kliniske tester kan være til hjelp for å påpeke om HD er tilstede,
men som regel er disse testene nødvendig å gjøre under bedøvelse eller i narkose. Om HD er mistenkt, er røntgen neste utvei for å stille en diagnose.

Hva blir gjort for å forhindre at HD nedarves?
Røntgenundersøkelse av hofter på hunder i Norge har pågått siden tidlig på 70-tallet. Fra 1987 ble det krav om kjent HD-status på foreldre for registrering i NKK av avkom for noen raser. Nå har over 50 raser et slikt krav.

Hvordan foregår avlesningen?
Avlesningen skjer på grunnlag av røntgenbilder. Røntgenbilder, registreringsbevis samt et skjema underskrevet av eier og veterinær sendes Norsk Kennel Klub (NKK), og resultatet for den enkelte hund blir registrert i NKKs database. Resultatene blir distribuert til de respektive raseklubbene, hvor de brukes iavlsarbeidet for den enkelte rase. Resultatene er også tilgjengelig på DogWeb. Hunden må være ID-merket og bildene må være tatt på foreskreven måte. Hundens identitet, inkludert ID-nummer, skal framgå av røntgenbildene og være påført før bildene framkalles. Hunden skal være sedert (fått en beroligende sprøyte) før bildene tas. Hunden må ha nådd en viss minimumsalder før den kan røntgenfotograferes for offisiell HD-avlesning. For de fleste rasene er denne minimumsalderen 12 mnd, mens den for noen raser er 18 mnd (bullmastif, bordeaux dogge, grand danois, leonberger, maremma, engelsk mastiff, napolitansk mastiff, newfoundlandshund, landseer, pyreneerhund og sankt bernhardshund).

For å avlest bildene og registrere resultatet, er det en forutsetning at hunden er norskeid og at den er registrert i NKK. Hunder som er importert til Norge fra utlandet vil bli innregistrert i NKK samtidig med at resultatet fra HD-avlesningen registreres – så sant den ikke er innregistrert tidligere. Den vil beholde det registreringsnummeret den fikk da den ble registrert i sitt fødeland, men få et nytt registreringsbevis.
Dersom hunden har middels eller sterk grad av HD eller blir operert, kan røntgenbildene sendes til offisiell avlesning og sentral registrering selv om hunden ikke har nådd minimumsalder. Mer om rutiner ved HD-avlesning kan du lese på hjemmesiden til NKK.

Hva kan en gjøre for å behandle sykdommen?
Behandling av HD hos yngre hunder er kontroversiell. Selvfølgelig er det bare hundene som har problemer som bør bli behandlet- mange hunder med HD trenger aldri behandling. Å redusere treningsmengden kombinert med smertestillende kan være effektivt. Hos overvektige hunder kan vektreduksjon være nok.  Når en hund med HD blir eldre vil smerten som oppstår ved HD bli mindre selv om det ofte oppstår
forkalkning og stivhet i hofteleddene. Det finnes operasjoner som kan utføres både på yngre og eldre hunder dersom smerten blir for stor til å leve med, men ofte blir avlivning valgt.

Hvordan skal jeg trene en hund med HD?
En hund med HD må trenes fornuftig. Det er viktig at den får bygget opp muskulatur, og at sener, ledd og leddbånd ikke overbelastes. Jevn mosjon er viktig for enhver hund fra den er valp. Treningsmengden økes gradvis ettersom hunden vokser og kondisjonen bedres.
Er det først konstatert HD, er det viktig at hunden ikke holdes for mye i ro. Den må trenes opp gjennom daglig og jevn mosjon. Mosjonen skal fortrinnsvis foregå på et relativt mykt underlag som f.eks. i skogen – IKKE på asfalt. Lengden på turene økes gradvis.
Det er ikke bra for hunden at den ligger mer eller mindre stille hele uken – for så å få en lang og anstrengende tur hver søndag. Jevn mosjon – gjerne i noe ulendt terreng – er det beste. Og hunden må være i normalt hold – aldri tung og feit da dette vil øke belastningen på skjelettet betraktelig.

Kan HD behandles?
HD kan til en viss grad behandles ved smerteterapi eller ved kirurgiske operasjoner.

Smerteterapi
Gjennom smerteterapi kan en hund med kliniske symptomer på HD få et bedre liv. Når smertene er borte, kan den lettere trenes opp, slik at den kan få bygget opp muskulatur og fungere langt bedre. Det finnes ulike medisiner som brukes i smerteterapien. Diskuter dette med dyrlegen din.
Akupunktur har vist seg å være effektivt for en del hunder med HD.

Kirurgiske operasjoner
Det er prøvd ulike operasjoner ved HD. Den mest drastiske går ut på å skifte ut hofteleddet og sette inn et kunstig hofteledd. Dette er en komplisert og kostbar operasjon som utføres på enkelte større dyreklinikker. Resultatene ser foreløpig ut til å være gode. Diskuter gjerne dette med dyrlegen din som eventuelt vil henvise deg til en dyreklinikk som utfører slike operasjoner. En mindre drastisk operasjon går ut på å foreta en muskeloperasjon som gjør at lårhodet blir riktigere plassert i hofteskåla. Dette vil kunne redusere smertene i leddet så mye at hunden blir haltfri, også på lang sikt. Forutsetningen er imidlertid at hofteskål og lårhode er nærmest normale mht dybde og fasong og at det er ingen eller lite forkalkninger, men lårhodet ligger langt ut i hofteskålen. Ved store forandringer i hofteleddet er det lite sannsynlig at man vil ha nytte av en slik operasjon.

AD er betegnelsen på kroniske forandringer som oppstår i og rundt et ledd, hovedsaklig nedsliting av leddbrusken, fortykkelse av leddkapselen, og beinpåleiringer. AD oppstår sekundert til en skade, ved økende alder som følge av feil belastning, og som følge av OCD (Osteochondrose eller albueleddsdysplasi)

Denne lidelsen deles også inn i grader; sterk, middels og svak.
Svak grad gir sjelden symptomer, men sterk og middels vanligvis gir halthet i kortere og lengre perioder.
Siden AD i seg selv er et symptom på at det foreligger en lidelse inne i, eller i nær tilknytning til, leddet, er det den primære lidelsen som oftest gir halthet. Artrosen i seg selv gir som regel ikke halthet, men bevegeligheten vil oftest være nedsatt. På en hund med godt utviklet muskulatur,
som kan kontrollere bevegelsene sine, vil man vanligvs ikke se halthet.

AD i seg selv kan vanligvis ikke behandles. Eventuell kirurgisk behandling må rettes mot årsaken til artrosen.
Ro og hvile etter ekstra smertefulle perioder, samt gradvis opptrening, og eventuelt smertestillende (alltid i samråd med veterinær!) er oppskriften for de fleste voksne hunder. Hunden vil aldri bli kvitt artrosen, og vil kunne risikere perioder med halthet, men svært mange hunder har artrose uten at de viser tegn til halthet.